lørdag 31. desember 2016

Godt nytt år!

Eg ønskjer alle eit godt og framgangsrikt restaureringsår i 2017.
Ikkje gløym å ha det kjekt undervegs!







søndag 4. desember 2016

Godt sagt III

Krig og velstand er det som øydelegg hus.

Frå TV-serien Svenske arkitekturperler.



lørdag 26. november 2016

Historier

Eg samlar etter beste evne dokumentasjon knytt til Sarahuset, og helst frå gammal tid naturlegvis. Det er skikkelig stas kvar gong eg kjem over noko nytt, enten det er knytt til området, eigedommen eller familien.

Øvst på ønskelista står eit bilete av korleis huset såg ut opphaveleg, før det vart flytta dit det står no. Eg har verkelig leita, men nokre ting må kanskje berre vere eit lite mysterium?

Frå kommunen har eg fått kopi av gamle skatteprotokollar for perioden 1914 til 1927. Artig å sjå dåtida sine lister over eigedomsverdi, og kva skattar og kommunale avgifter oldemor Sara måtte hanskast med.
Dei sukka sikkert over skatten for 100 år sidan også :-)


Og for ei flott skrift i desse protokollane!
Her er eit nærbilete av namnet, sirlig innført av ein offentleg tenestemann i 1919:


Imponerande :-)





tirsdag 1. november 2016

Det sit i veggane

Den svenske serien «Det sit i veggane» går på NRK om dagen. Verd å få med seg! Her både leitar dei opp historia til eigedommane, og viser korleis ting kan settast i stand.


Det som sit i veggane i Sarahuset, er ro. Ei god ro, som ikkje berre eg kjenner, men som også folk som er innom kommenterer på. 

Og eg høyrer fleire eigarar av gamle hus seie det same. Dei fortel at venner og kjende seier at det er godt å kome på besøk, fordi dei opplever slik ro når dei er der.

Ikkje så lett å forklare, men fint å ha eit slikt hus.
Heldige oss!



mandag 10. oktober 2016

Korleis bli kjend med eit hus

Byggogbevar.no har lagt ut ein fin artikkel skriven av Ola H. Fjeldheim: Tilnærmelser til et hus.

"Det første møtet, og de første famlende stegene på vegen til å bli kjent med et hus. Hva er det som er positivt med huset? Hvilke historier forteller det. Og ikke minst er det viktig å spørre seg hva ved huset som er bærer av kvaliteten og historien."

Heile artikkelen, med fire "øvingar" for å bli kjend med huset, finn du her:

Og merk rådet til slutt i artikkelen:
Kos deg!




onsdag 21. september 2016

Kulturminneplanar

Ørsta skal få sin første kulturminneplan, i forlenginga av Møre og Romsdal fylkeskommune sin regionale kulturminneplan.

I følgje planprogrammet vil Kommunedelplan for kulturminne og -miljø vil vere eit viktig verktøy for lokal forvalting, og vil auke kunnskapen og merksemda om kulturminne og kulturmiljø i kommunen. Føremålet med planen er å gi oversikt, og å identifisere kulturminne av lokal verdi som er viktige å ta vare på for framtida.
Ein kulturminneplan er i følgje kommunen viktig for å løyse ut tilskot til vedlikehald, restaurering og formidling av kulturminne og -miljø. Og eigarar av kulturminne kan gjennom ein kulturminneplan få betre føreseielegheit med omsyn til bruk og vedlikehald.

Å auke bevisstheita om kva som er verd å ta vare på, syns eg er viktig. Då veit ein i alle fall kva ein eventuelt vel bort.

At kommunen kan bidra og vere til hjelp for dei som sit med kulturminne syns eg også er viktig. I min famlande start med prosessen med Sarahuset hadde eg ein god dialog med fylkeskonservatoren. Hadde kommunen kunna bidra på tilsvarande vis hadde det vore ypperlig.

Kyrkjegata i tidlegare tid. Sarahuset nede i venstre hjørne.
Biletet er frå boka "Eit gatemiljø vert til - Kyrkjegata i Ørsta"

Sarahuset er ikkje eit kulturminne i seg sjølv, men er ein del av det gamle, tettbygde trehusmiljøet i området Kyrkjegata, Garvargata og Austlidvegen. I den regionale planen er området definert som kulturmiljø, og kommunen har regulert området til bevaring.

For meg har det vore uklart kva kommunen eigentleg vil med miljøet i Kyrkjegata. Så langt har det ikkje vore teke særlege omsyn til at det er snakk om gammal bygningsmasse som krev omtanke på ymse vis.
Kanskje vil dette no bli tydelegare?

Høyringsutkastet til kulturminneplanen skal vere ferdig mot slutten av dette året. Eg vonar at det blir eit spennande resultat, som kan virke positivt for oss som lever med kulturminna til dagleg.

For deg som er spesielt interessert kan du finne den fylkeskommunale kulturminneplanen her:

Og informasjon om arbeidet med den lokale planen for Ørsta:



onsdag 10. august 2016

Pause

Naboen hadde rabarbra til overs, og heldige meg fikk ein god haug.

Enkelte kvileskjer må ein ha sjølv om arbeidslista er lang, og ein rabarbrapai er ikkje å forakte. I utgangspunktet laga etter god, gammaldags oppskrift, men tilført litt ekstra «snop» i form av søt og god smuldre-topping.
Skikkelig sommardessert.

Rabarbraen er ein svært gammal og hardfør matplante, og blir sjølvsagt ein del av den framtidige Sarahagen:-)





tirsdag 2. august 2016

Heia oss!

Sjølv om det er mykje informasjon å finne i form av litteratur og nettsider for oss i glad-i-gamle-hus-klubben, er det ingenting som er så kjekt som å møte andre som er i same situasjon. 

Ein kan føle seg litt aleine i blant når ein driv med bygningsvern, vi er litt på sida av vanlege husbyggjarar og opp-pussarar. Kan ein bli kjend med andre og få eit lite nettverk så er det verdifullt.
Det kan vere veldig ulike hus og prosjekt, og alle vel sine eigne måtar å gjere ting å, men det er likevel masse å lære av kvarandre, og veldig artig å møte andre vølings-nerdar. 

Mange av oss famlar og leitar litt etter «rette» framgangsmåten, og har prøvd å få oversikta over kva som eigentleg må gjerast og ikkje minst få ein slags kontroll på kva dette vil kreve i form av tid og pengar.
Då er det kjekt å kunne dele erfaringar med kvarandre, og utveksle synspunkt på kva ein vil gjere med veggar og golv. Plutseleg ser ein kanskje med litt andre auge på det ein sjølv har planlagt.

Ved eit par høve har eg blitt kontakt av folk som driv med istandsetting av hus i same område som eg, og det er skikkelig inspirerande. Det er masse å snakke om! Og min personlege teori er at det er berre trivelige folk som set i gang med slike prosjekt :-D

Så ein blomst til alle som skal i gang med, eller er undervegs i, arbeid med eit gammalt hus. Heia oss!



Og på nettet finn ein sjølvsagt også både informasjon og inspirasjon. Her er ein blogg som kan vere verd å følge med på: 




lørdag 23. juli 2016

Ein liten interiør-status

Eller med eit anna ord: skrytebilete. Det er kjekt når det tek til å «bli», og interiøret vert slik ein har tenkt seg det.

Feil og manglar i form av manglande malingsstrøk, lister som ikkje er på plass, veggar som må tapetserast og møblar som må fiksast er det sjølvsagt lite av på bileta… Desse tinga får bli tema ein annan dag :-) :-)




























mandag 11. juli 2016

HUShjelpen


Ny bok frå Sprossa, meint som førstehjelp til den som har arva eit hus, ønskjer å kjøpe eit gammalt hus, eller nettopp har fått tilslaget på «drøymehuset».

Boka er på rundt 50 sider og inneheld Else Rønnevig sine viktigaste råd og tips til den som vurderer å gi seg i kast med eit gammalt hus. Boka dekkjer det vesentlegaste ein må tenkje gjennom før ein startar på eit stort restaureringsprosjekt, og er vel verd å ta ein kikk i!

Kan kjøpast blant anna hos sprossa.no/
Løp og kjøp!





mandag 4. juli 2016

Skruing i lange baner

Handtaka er komne på plass på kjøkkenskuffene. Å feste kvart skålhandtak med tre små skruar er ein tålmodigheitsjobb, men ein kjem jo i mål til slutt.

Heldige meg fikk for litt sidan ein haug med sporskruar av ulike storleikar og typer i gave, og nokre av desse passa perfekt til handtaka. Takk til kjekke givarar!


Det skal innrømmast at det kan vere ein liten kamp å bruke skruar med rett spor. For ikkje å snakke om å få fjerna gamle, rustne skruar, som omtala i eit tidlegare innlegg.

Men med ein porsjon tålmod, og eit godt skrujarn, går det stort sett greitt å få sporskruen på plass. Forboring er eit godt tips! Av og til blir sporet temmelig slite før eg har fått festa skruen, og det er berre å håpe at skruen ikkje skal ut att på lang tid :-) Men i gamle hus skrur ein for det meste i solid treverk, og det er ikkje det verste.


Så ja, eg held fast på at det må vere skruar med rett spor i gamle hus. Eg skiftar derfor også ut stjerneskruar som har kome til her og der i huset opp gjennom åra, med sporskruar. Får heller tåle oppgitte blikk frå enkelte familiemedlemmer, hehe.



søndag 26. juni 2016

Godt sagt II

"Det er en prosess med gamle hus,
og det er den som er vitsen med det hele.
De går glipp av noe, de som bare kan sette
nøkkelen i døra til en nøkkelferdig hytte."


Sitat frå Eir Ragna Grytli, intervjua i Lev Landlig 5/2016.

Eg skriv under på den!





søndag 12. juni 2016

Egalin – søskenbarnet til klippspikaren??

Arbeider ein med gamle golv kjem ein kanskje borti rettemassen Egalin, td under gammal linoleum. Eit hardt lag av eit beige-brunt stoff, kanskje godt oppsmuldra på stader der det har vore mykje trakk, og brukt for å rette av eit ujamt tregolv før golvbelegget skulle leggast.

I Sarahuset fann eg Egalin på golvet i loftsgangen. Golvet der var opphaveleg eit brunmala tregolv, som så har vore retta av fordi huset seig kraftig.
Inn mot den eine pipa var avrettingsmassen fleire centimeter tjukk.

Klar til start. Støvsugaren har fjerna lause bitar. Det heile ser uskuldig ut.

Linoleumen var særs fillete ved trappa, og eg bestemte meg for i første omgang å fjerne den mest øydelagde delen av han, og ta fram igjen tregolvet på eit mindre parti.

I starten såg det lyst ut. Store parti av rettemassen hadde smuldra opp og kunne rett og slett støvsugast bort. Det kunne ikkje bli enklare, tenkte optimisten …

Det vart litt av ein jobb! For på størstedelen av golvet var Egalinen intakt…
Eg prøve å kakke stoffet opp i bitar med hammar og diverse reiskap, og eg prøvde å slå eit lite kubein inn under massen for å bryte han opp.
Rettemassen var skikkelig gjenstridig og støvskya stod.
Timane gikk.

Etter nokre timar... 

Etter kvart som frustrasjonen steig vart omtanken for tregolvet mindre, og det elektriske verktøyet vart henta fram… Slettes ikkje bra, sjølvsagt. Rettemassen vart til slutt borte, men golvet bar tydeleg preg av prosessen.

Men kva oppdaga eg så?
DET MAGISKE MIDDELET ER VATN!
Godt gammaldags vatn rett frå springen!

Eg smurde godt med vatn på Egalinen med ein svamp, og la så ei våt fille over. Deretter la eg bitar av linoleumsbelegg over for å hindre fukta i å fordampe. Her kan ein jo alternativt bruke fuktige aviser el.
Etter nokre timar hadde fukta mjukna rettemassen, og eg kunne lett skrape ho av der ho var tynnast.
På dei tjukkaste partia gjentok eg det heile, og etter nye timar med fukt gikk det veldig greitt å skrape bort resten.

Godt resultat på det firkanta området der filla har ligge.

Så derfor: Vatn er tingen, betre for golvet, ryggen og ikkje minst humøret!

NB! Vær obs på at gammal linoleum kan vere vel verd å ta vare på. Ekte linoleum er eit kvalitetsprodukt, som kan fornyast med først å fjerne flekkar og deretter boning. Boninga vil få fram fargar og mønster på nytt.
Så her gjeld det å tenkje seg godt om!

Litt sliping og eit malingsstrøk eller to, så er vi der :-)



onsdag 1. juni 2016

Endelig

Etter mange vekers ventetid er handtaka til kjøkkenskuffene endeleg komne. Sånn går det, når ein bestiller akkurat i det nettbutikken har tømt lageret.

Nye skålhandtak med tradisjonell form

Det har gått med mykje tid til å leite på nettet etter skålhandtak tilsvarande dei som var på dei gamle kjøkkenskuffene. Men eg har ikkje hatt hellet med meg, og landa derfor på desse, som er om lag like store som dei opphavelege.

Eg bestemte meg for at eg ville ha handtak som blir festa med skruar på framsida. Det finns mange fine skålhandtak å få kjøpt, men ofte skal dei festast med to skruar frå baksida, gjennom skuffefronten. Slike nymotens oppfinningar kan eg ikkje ha :-)
At kjøkkenskapa er frå Ikea er sjølvsagt ei heilt anna sak :-)

Handtaka er litt ujamne, og har små skjønnheitsfeil som gjer at dei ser ‘handlaga’ ut.
Akkurat slik eg ønskjer det.

Dei gamle handtaka ut


søndag 15. mai 2016

Klar for nye malingsstrøk

Framleis lav glamour-faktor for ein stakkars hus-vølar.
Men linoljemaling i håret er ingenting å trakte etter, ei heller terpentinvask av luggen, så det er like godt å kle seg :-)

Male-selfie må til

Og når ein kjem til «siste strøk»-stadiet, i denne omgang dørene på kjøkkenet, så er det verd alle timane med arbeid.

Før
Ferdig!
Veldig kjekt å sjå ei shabby dør eller ein glaskarm bli transformert til eit vakkert interiørinnslag når malinga kjem på.
Virkelig belønning for innsatsen!



tirsdag 3. mai 2016

Pakke!

Min første leveranse frå Gysinge er komen. Gysinge er eit svensk bygningsvernssenter, og har også nettbutikk. Her (også) er det mykje interessant å finne for ein hus-entusiast.



Handboka dei sel er ein katalog over delar og utstyr til gamle hus, inkludert inspirasjonsbilete og råd for likt og ulikt. Framgangsmåte for korleis du kan brette lampeskjermar i papir finn du her, like eins informasjon om montering av låsar, ulike golvbehandlingar osb.
Kjekt for oss som er smitta av restaurerings-basillen!

Eg har tenkt å prøve meg på å sette opp papp på veggane i det eine soverommet, og har kjøpt spennpapp og utstyr til dette.
Gysinge tilrår at ein set fagfolk på saka… Det er nok fornuftig, men eg har no likevel tenkt å prøve meg på eiga hand, i ekte Pippi-ånd.
Har ein ikkje prøvd det før, er det vel ein rimeleg god sjanse for at ein kan få det til - eller ??



tirsdag 26. april 2016

Meir om vindauge

Visste du at gammalt vindusglas er for antikvitet å rekne?
 Vindauge er likevel den mest utrydningstrua bygningsdelen som finns, fordi huseigarar er veldig snare i snuen når det gjeld å bytte til nye. I den tru at dei byter til noko mykje betre.
Så feil går det altså an å ta.

Dei øvste glasrutene her viser til fulle sjarmen med gamle vindu, legge merke til «flyten» i sjølve glaset

Undersøk nøye under avskala maling, laus kitt og skranglete samanføyingar, før du avskriv gamle vindauge. Dei er garantert laga av førsteklasses materialar, og emna har vore nøye utplukka til føremålet. Så her gjeld det å ikkje skue hunden på håra.

Vindauga har utruleg mykje å bety for korleis huset ser ut. Blir vindauga skifta, sjølv om dei nye liknar og har nesten same dimensjonar som det gamle, så endrar ein utsjånaden og identiteten til heile huset. Viktig å ha i mente.

For den som ønskjer å gjere ein jobb med vindauga sjølv, er det hjelp å finne.
Ein kan melde seg på kurs, til dømes har byggogbevar.no ei oversikt over kurs som vert arrangert rundt omkring i landet (både med det eine og det andre tema). I tillegg finn du masse råd og tips på denne nettstaden.

Riksantikvaren har eit eige informasjonsskriv om vindauge:

Og i blant anna boka Gamle trehus (Drange, Aanensen, Brænne) kan du finne ein stegvis og detaljert framgangsmåte dersom du vil gjere jobben på eiga hand.
Her er det også vist korleis ein kan lage innervindauge/varevindauge som passar til dei gamle.

Eg har så langt tatt den lettaste vegen, og latt dyktige folk sette vindauga i stand.
Nokre få av vindauga i Sarahuset står imidlertid igjen, og ventar på at eg skal få tid til å ta meg av dei. Blir ein spennande jobb som eg ser fram til!

Beslaget som held vindauget ope når ein er klar for full gjennomtrekk (vindauget blir ståande vidope)

PS: Eg er svak for hengsler, hasper og beslag på gamle vindauge. Dei er berre fine!

Haspe med sikkerheitslås... (i før-utgåve)




lørdag 16. april 2016

Perfekt tallerkenhylle

I lange tider har eg vore på jakt etter ei tallerkenhylle som ville ha passa inn i Sarahuset anno 1870. I eit hus av denne typen er ei litt kraftig og enkel hylle det rette.


Har kjøpt eit par brukte hyller undervegs, men desse har vist seg å vere for spinkle og for «moderne» når eg har prøvd dei på kjøkkenveggen. Eg hadde til slutt bestemt meg for å kjøpe Ikea si tallerkenhylle Gamleby, som har det uttrykket eg er på jakt etter og som ville sett ok ut etter eit strøk eller to med linoljemaling.

Men plutselig ein dag stod hylla mi der i bruktbutikken. Ei heilt perfekt, ekte gammal tallerkenhylle, med mange malingslag og merke etter fleire generasjonars bruk.
Glede!


Den som hadde mala hylla siste gongen hadde vald svart, og etter ein god skrubb hengde eg hylla på veggen som ho var. Syns det blei fint, når eg fikk på plass gamle servisedelar som har fulgt huset. Dei er sprukne og litt shabby og ikkje så egna til mat lenger, men er veldig fine på veggen.

Ofte var slike hyller mala i veggfargen, så med tid og stunder skal det bli slik.

Er du interessert i gamle bilete for å få inspirasjon til for eksempel interiør? Sjå kva du kan finne på digitaltmuseum.no .

Her er eit bilete frå kjøkkenet på Aulestad, heimen til Bjørnstjerne Bjørnson som no er museum. Vi treng ikkje alltid sjå til Sør-Frankrike for å finne inspirasjon!

Biletet er kopiert frå nettsida til museet, aulestad.no .



mandag 4. april 2016

Nye vindauge?

"Sjå der kor flotte glas du har fått! Du har skifta til nye, ja. Dette blei fint".
Seier folk som no går forbi Sarahuset.

Men nei folkens, dette er ikkje nye vindauge.
Derimot er dei opphavelege vindauga, nesten 150 år gamle, som nye!

Snikkarane har gjort ein vindus-jobb, med synlege resultat. Vindauga er tekne ut av veggen, rutene er fjerna og treverket reingjort, og nokre mindre roteskader er reparerte. Rutene er så sette i og vindauga kitta på nytt. Deretter eit par-tre malingsstrok (linoljemaling sjølvsagt), og glasa er knapt til å kjenne igjen!

Eg er utruleg fornøgd. Sjarmen er intakt, samstundes er vindauga heilt fornya. Klare for nye 150 år?

Vindauga er framleis enkle, men eg har ein plan…


Ingenting er så trist som igjen-plata vindauge

Roteskader er reparerte. Det er forbausande få av dei, med tanke på alderen på huset.

Laus maling er skrapa vekk. Det som sit fast det sit fast, og då er det berre å male over. Det er i slike detaljar alder og sjarm kjem fram.

Det "nye", 150 år gamle vindauget.
Lister og kledning skal malast når det blir sommar.



torsdag 24. mars 2016

Lenge leve tradisjonshandverket!

Utdanningsdirektoratet har fått gjort ei utgreiing i høve til dei ulike faga innan tradisjonshandverk. Dette i samanheng med at heile strukturen i vidaregåande opplæring no er sett under lupa.

Her har ein bunadstilverkar brukt ein del timar.

Dei tradisjonelle handverksfaga har lenge hatt ei sørgjeleg utvikling. Stadig færre utdannar seg i desse faga, (lære-)bedriftene forsvinn og fagfolka som har kompetansen pensjonerer seg.
Dette har ført til at det finns ei «raudliste» med fag som er blitt så små (målt i talet på utøvarar og i høve til ny-rekruttering) at det faktisk er ein reell fare for at faga døyr ut her i landet.

Visste du at denne raudlista inneheld 42 fag per i dag? Kjende fag som trebåtbyggjar, sølvsmed, bunadstilverkar, herreskreddar, møbeltapetserar, skomakar, treskjerar, urmakar og seglmakar er faktisk utryddingstrua. I tillegg kjem altså ein heil del andre fag. Faga kjem på denne lista når færre enn 15 personar tek fagbrev i løpet av ein treårsperiode målt på landsbasis.

Ei trist utvikling. Men flott at det no blir sett fokus på dette, slik at det kanskje kan bli tatt grep for både å heve statusen for faga, gjere det lettare for utøvarane å leve av yrket sitt, og freiste fleire til å utdanne seg i faget.

Heile rapporten kan du lese på Utdanningsdirektoratet sine nettsider: Lenge leve tradisjonshåndverket!

Og ein treskjerar

Og nok ein gong :

Personleg har eg også eit ønskje om at bittelitt av læretida i vanlege fag som tømrar, elektrikar, rørleggjar og murar mm vert brukt på restaurering. Tanken min er ikkje at gamle anlegg absolutt må bevarast, enten det gjeld elektrisitet, rør eller andre fag så har eg forståing for at det i dag finn lover og reglar ein må tilpasse seg. Og ingen huseigar er interessert i vasslekkasje eller i verste fall brann.

Men dersom handverkaren har kunnskap om gamle anlegg, og forståing for at det kan vere behov for spesielle løysingar i gamle hus, så er eg overtydd om at ein kan finne elegante løysingar som begge partar blir nøgde med.
Det er frustrerande å vere huseigar når fagfolka dømmer gamle anlegg nord og ned på rein autopilot…

Hadde handverkarane sin første tanke vore korleis dei kunne reparere, hadde mykje vore vunne. Men utgangspunktet i dag er at alt gammalt må byttast ut, og dermed blir diskusjonen heilt annleis. 

Heldigvis finst det unntak, og eg har funne nokre av dei. Fagfolk som kan gi meg gode råd, og som eg berre kan overlate jobben til utan å stå over dei, i vissheit om at resultatet blir slik eg tenkjer det.
Det er ei velsigning.


Og ein møbeltapetserar.



tirsdag 15. mars 2016

Visst er det ei bokhylle!


Eg har fått vite at den mystiske Sarahylla definitivt er ei bokhylle, og at hyller av denne sorten er i skuddet på interiørfronten i England for tida :-)




Ved nærare ettertanke er jo ho faktisk litt i slekt med dagens stige-hyller, som det er plenty av i interiørblada her i landet, i alle fall i dei som har mest fokus på den landlege, romantiske stilen.

Kanskje var det Allers Familie-Journal som låg i den nedste hylla? Ein innbunden årgang av desse måler nesten 30x40 cm, og vart gjerne oppbevart i ei slik bokhylle? Og kanskje var det dei små salmebøkene og andre religiøse bøker som låg på dei øvste, smale hyllene?
Ikkje godt å vite!

Sarahylla skal i alle fall få eit vidare liv som bokhylle. Eg set stor pris på ting som er unike. Det handlar ofte meir om korleis ein brukar ein gjenstand enn om gjenstanden er «fin» eller «stygg». Det ein fyller hylla med kan vere like avgjerande for kva inntrykk ein får av henne, som sjølve hylla.

Eventuelt kan ein trylle med litt maling, og forvandle eit heilt møbel til noko ganske anna enn det var. (Det kjem ikkje til å bli gjort i dette tilfelle, altså …)

For nok ein gong - sjarmfaktor er viktig! Hipp hurra for gjenbruk!



søndag 28. februar 2016

Blogg-plunder


Det viser seg at kommentarar som blir sendt på blogg-innlegga ikkje kjem fram til meg, av ein eller annan grunn. Dette beklagar eg!

Det er jo veldig kjekt med tilbakemeldingar, så eg håper de vil prøve på nytt. Kommentarar, spørsmål eller gode råd – alt er hjarteleg velkome!

Prøv denne framgangsmåten om du ikkje har blogg sjølv:

1. Skriv kommentaren din i det kvite feltet
2. Velg «anonym» i feltet «Kommenter som:»
3. Publiser tilbakemeldinga di. Du vil først få meldinga opp som førehandsvisning.
4. Du må så hake av for å bevise at du ikkje er ein robot :-)
5. Kommentaren din vil ikkje vise på bloggen før eg har publisert han, så det vil ta litt tid.

Grunnen til at eg har valt at innspela må godkjennast før dei viser på bloggen er naturligvis for å sleppe meiningslause innlegg frå cyber-verda. Internett har enkelte negative sider, og av og til dukkar dei raraste ting opp. Kommentaren din vil derfor ligge på vent til eg publiserer han.



mandag 22. februar 2016

Tilbakeføring av ytterveggane


Sarahuset har lafta kjerne (tømmerkjerne), med panelte ytterveggar. Som tradisjonen er i området er panelet liggande, og har ein liten profil langs nedre kant, såkalla enkeltfalsa staffpanel.

Panelet på huset er i hovudsak originalt. Og når ein ser kva material som vart valt ut den gongen dei laga panelet, er det ikkje så rart at ytterveggane har stått i snart 150 år. Treet er svært tettvakse, og har stor del kjerneved.

Kjerneveden er den inste, rosa delen av tømmerstokken. Veden er full i harpiks, naturen si eiga super-impregnering, og er svært haldbar fordi han vert lite påverka av fukt. Når byggeteknikken i tillegg var slik at det var god lufting for treverket, så fukt som eventuelt trengde inn lett tørka vekk igjen, ja så er det ikkje så rart at gamle hus varer og varer.

Tverrsnitt av originalt panelbord

Ny material

Ytterveggane har hatt dryppnase (vassbord) i starten. Men på eit tidspunkt har dryppnasen blitt tatt vekk og grunnmuren pussa litt opp på det nedste panelbordet. Dette kledningsbordet har dermed stått «planta» i pussen.
Då kjellaren vart svært fuktig for nokre år sidan, var konklusjonen at denne konstruksjonen var ein årsak til fuktproblema. Det vart derfor montert eit metallbeslag rundt heile huset, som erstatta det nedste kledningsbordet og også fungerte som dryppnase.
Og kjellaren vart heldigvis tørr.

Men metallbeslaget var jo ikkje det heilt rette for eit slikt hus, og no er jobben gjort med å sette på nytt vassbord og ny panel.
Dette kledde Sarahuset svært godt!

Før...

... og etter

Det høyrer med til historia at vi fann eit par små bitar av den gamle dryppnasa når beslaga vart demonterte, så dermed er historia dokumentert.

Nok ein gong har karane i Byggtrad Løvoll gjort ein ypperlig jobb for Sarahuset. Nye materialar med mykje kjerneved er nøye utplukka hos eit sagbruk. Og når lengdene vart høvla og profilerte har dei sytt for at borda er snudde slik at kjerneveden kjem der han trengs mest.

Som vanleg er det ikkje heilt beinkløyvt å jobbe med gamle hus. Når snikkarane tok fatt på jobben oppdaga dei at dei gamle kledningsborda hadde tre ulike (nesten like) profilar, og to ulike tjukkleikar. Litt hovudbry blir det av slikt.

Nordveggen og vestveggen
Breidda på kledningsborda varierer også mykje, for tømmerstokken vart nytta så langt råd. Dette er særlig tydelig på vestveggen på Sarahuset.
Det er dette som skaper sjarm, spør de meg!

Leitar du etter produsentar som kan hjelpe med kvalitetsmaterialar? Sjekk ut Norsk Bygdesagforening på www.sag.no .