Jammen har folk ulike syn på gamle hus. Enkelte meiner at Sarahuset
ikkje er noko å bruke pengar på og at huset bør jamnast med jorda. Andre syns
det er veldig positivt at eg vil sette huset i stand. Der nokre kun ser mangel
på isolasjon, sprukne ruter og mott-etne bjelkar, ser andre eit koselig hus,
nokså merka av tidens tann, men med potensiale til på nytt å bli ein triveleg
stad å bu.
Etter at eg blei eigar av huset gjorde eg ein grundig jobb
med å sette meg inn i temaet «gamle hus».
Etter kvart forstod eg at noko av det viktigaste er å akseptere at gamle
hus må få lov til å vere gamle. Har ein ønske om å bo i eit nytt hus må ein
skaffe seg eit nytt, eit gammalt hus blir aldri nytt. Slår ein seg til ro med
dette er det enklare å ha realistiske forventningar til kva ein kan få til med
huset, og ein slepp å ergre seg over alt som er nærast umulig å få til.
Det er eit stykke fram til mål for slike prosjekt som dette.
I ny og ne kan eg føle at eg druknar i støv, haugar av bygningsdelar og møblar
på halv åtte, og rom så iskalde at ein faktisk må ut på trappa for å varme seg.
Og tvilen kjem snikande om eg nokon gong EVER kjem til å bli ferdig. Då gjeld
det å halde fokus på resultatet! Min måte å gjere dette på er å nytte alle høve
til å pynte litt. Mange gonger no har eg ‘dandert’ kaffikroken på altanen, for
så å måtte rydde alt bort igjen når handverkarane gjer sitt inntog. Det blir
ein del ekstrajobb (og handverkarane undrar seg :-)), men for meg hjelper det godt for å halde
motivasjonen oppe. Det skal bli fint til slutt!
Eg er ganske flink til å sjå for meg det ferdige resultatet.
Eg ser nemlig dette:
Slik skal veggen bli! |
Når andre
ser dette:
Skattejakt med nogo attåt :) |
Og eg ser dette:
Utsikt frå badet |
Når andre ser dette:
Arbeid, arbeid, arbeid |
Godt at vi er forskjellige :-)