torsdag 8. mai 2014

Auga som ser

Jammen har folk ulike syn på gamle hus. Enkelte meiner at Sarahuset ikkje er noko å bruke pengar på og at huset bør jamnast med jorda. Andre syns det er veldig positivt at eg vil sette huset i stand. Der nokre kun ser mangel på isolasjon, sprukne ruter og mott-etne bjelkar, ser andre eit koselig hus, nokså merka av tidens tann, men med potensiale til på nytt å bli ein triveleg stad å bu.

Etter at eg blei eigar av huset gjorde eg ein grundig jobb med å sette meg inn i temaet «gamle hus».  Etter kvart forstod eg at noko av det viktigaste er å akseptere at gamle hus må få lov til å vere gamle. Har ein ønske om å bo i eit nytt hus må ein skaffe seg eit nytt, eit gammalt hus blir aldri nytt. Slår ein seg til ro med dette er det enklare å ha realistiske forventningar til kva ein kan få til med huset, og ein slepp å ergre seg over alt som er nærast umulig å få til.

Det er eit stykke fram til mål for slike prosjekt som dette. I ny og ne kan eg føle at eg druknar i støv, haugar av bygningsdelar og møblar på halv åtte, og rom så iskalde at ein faktisk må ut på trappa for å varme seg. Og tvilen kjem snikande om eg nokon gong EVER kjem til å bli ferdig. Då gjeld det å halde fokus på resultatet! Min måte å gjere dette på er å nytte alle høve til å pynte litt. Mange gonger no har eg ‘dandert’ kaffikroken på altanen, for så å måtte rydde alt bort igjen når handverkarane gjer sitt inntog. Det blir ein del ekstrajobb (og handverkarane undrar seg  :-)), men for meg hjelper det godt for å halde motivasjonen oppe. Det skal bli fint til slutt!

Eg er ganske flink til å sjå for meg det ferdige resultatet. Eg ser nemlig dette:

Slik skal veggen bli!
Når andre ser dette:

Skattejakt med nogo attåt :)

Og eg ser dette:

Utsikt frå badet

Når andre ser dette:
Arbeid, arbeid, arbeid

Godt at vi er forskjellige :-)