søndag 20. desember 2015

Jula nærmar seg

Nissegjengen er klar!


Eg har sans for den norske fjøsnissen.
Hjelpsam, men med klare forventningar om god mat og god drikke på julaftan til gjengjeld.

For den som måtte vere i beit for kva som skal serverast i julehøgtida, har frøken Schønberg følgjande forslag i si kokebok frå 1919:

Julafta:
Avkokt torsk, ribbenstek og risengrynsgrøt

Juledag:
Grønkaal med forlorne egg, fiskepudding, fuglestek, bakkels og frukt.

Andre juledag:
Makaronigratin, oksefilet med potetespuré og plumpudding.

Nissane blei sikkert fornøgde med restemat frå ein slik meny :-)


torsdag 10. desember 2015

Klippspikar - til glede og til besvær


Her er han, klippspikaren. Kanskje ukjent for mange av dykk? Men den som har halde på med gamle hus, har nok sannsynlegvis møtt på denne karen.

Eit lite utval av klippspikar, den lengste er 10 cm lang. Den til høgre er nykjøpt.

Spikartypen kom på 1800-talet ein gong. Klippspikar er laga av lange, utvalsa metallband som vert klipte opp. Spikarkroppen har konisk form, og etter at spikaren er klipt opp vert hovudet banka ut.

Klippspikaren var heilt ukjent for meg når eg tok fatt på Sarahuset. Men det første møtet var ei aha-oppleving!

Det starta med at eg oppdaga at det var fukt i underkant av eit glas. Tapeten under det ein hjørnet av vindauget hadde store skjoldar og var våt. For å finne ut om det kunne vere lekkasje utanfrå ville eg derfor ta av lista under glaskarmen, slik at eg kom betre til for å sjå.

Eg har løyst mange lister i mitt liv, men då på hus av noko nyare dato enn Sarahuset. Med eit godt kubein og litt lirking og luring har det aldri vore noko problem å løyse lister utan å skade dei, sjølv om dei ofte har vore godt spikra fast.

Så eg leita fram kubeinet og skreid til verket med godt mot. På framsida av lista viste fem litt store spikarhovud, ikkje så mykje for ei list på rundt ein meter lengde. Det var bra klaring mellom lista og veggen i underkant, og dermed ikkje noko problem å få godt tak med kubeinet under lista. Så langt alt vel.

Så starta lirkinga fram og tilbake, medan eg forsiktig prøvde å bende lista utover og på den måten sakte jobbe spikrane ut av veggen. Det var berre det, at etter mange gongar att og fram så var ikkje spikrane komne noko ut frå veggen. Lista stod på same plass.

Eg la naturlegvis stadig meir tyngde på kubeinet, og blei stadig meir forbausa over kor lite som skjedde. I den eine enden bevega lista seg littegrann utover, men resten satt heilt fast.
Ei stund lurte eg på om det hadde vore brukt lim, eller om lista var skrudd fast i veggen og skruane godt skjulte frå framsida. Irritasjonen steig, og maktbruken vart større. Til slutt hadde eg fått det meste av lista ein millimeter ut frå karmen og veggen, nok til at eg kunne konstatere at her var det verken skruar eller lim.
Berre 5 kraftige spikar.

Det var ikkje til å tru. Og eg nådde det punktet der frustrasjonen vert i overkant stor. Det er det same punktet der ein gjerne tek til å gjere lite lure ting. Eg la meg på kubeinet av alle krefter, det resulterte i at eg braut av ein stor bit av den eine liste-enden. Etter eit par solide tak til, losna lista med eit stort smell. Endelig!

Men kva ser eg? Berre den eine spikaren følgde lista ut. Dei andre fire satt like godt i karmen/veggen, og hadde gått gjennom lista med hovud og det heile, med store skader på baksida av lista som resultat. Det var nesten slik at eg nekta å tru det eg såg.

Lærdom: det er ofte klippspikaren som vinn! Eg har seinare fått det stadfesta ved fleire høve…

Her sit dei, sluskane. Utan list, og framleis solid forankra i veggen.


Heldigvis viser ikkje skadane på baksida av lista, og biten som vart knekt av får eg limt på igjen. Så lista skal bli pen og pynteleg att.

Seinare fikk eg det råd å bruke ei bajonettsag, som kan smettast bak lista, og sage av klippspikrane. Det er nok definitivt ein meir rasjonell metode når listverk må løysast. Det er også meir skånsomt for treverket.

Korleis det er å banke inn ein klippspikar er ei anna interessant historie…

Men fint og tidsrett blir det, når ein brukar klippspikar.
Husk berre å mobilisere ein del tålmod!



tirsdag 1. desember 2015

Ny godstol


Ny godstol er undervegs til Sarahuset. Nok ein gong arvegods, veldig pent brukt av kjekke folk :-)
Stolen er av nyare dato, men kjem til å passe ypparleg inn i interiøret. Her blir det fint å sitte med kaffikoppen og ei god bok! Dersom den firbeinte vil gi slepp på han…




mandag 23. november 2015

Ta godt vare på spor-skruen!


Ein sjeldan gong har eg vore innom tanken på at no skal eg absolutt ikkje halde på med restaurering lenger.

I fleire av desse tilfella har det vore ein gammal skrue eller ein klippspikar involvert.
Ein rusten spor-skrue som skal fjernast kan drive frustrasjonen til dei store høgder. Dei kan sitte noko heilt utruleg fast, og er dei rusta nok øydelegg ein gjerne sporet i iveren etter å få skrudd dei ut.

Så hurra for Bygg og Bevar sin artikkel om skruar, som også inneheld gode råd for nettopp å få løyst dei gamle og gjenstridige!
Sjå linken

Handtak på kjøkkenskuffe. Tanken var å prøve å reingjere handtaket, men desse skruane viste seg å vere av den gjenstridige sorten...

Eg er veldig einig i at ein skal tenke gjennom kva skruar ein brukar på synlege stader i gamle hus.
Spor-skruar er tingen!
Det ser jo litt rart ut med stjerneskruar i dørhengsler eller i møblar når det er snakk om eit restaureringsprosjekt, eller?

Blir litt snodig med ein moderne skrue her

Men spor-skruar er ikkje heilt enkle å få fatt i lenger, så har du slike skruar i kjellaren så ikkje kast dei! Treng du dei ikkje sjølv, så gi dei til ein gamle hus-entusiast.

Sjølv var eg så heldig å finne ei mengde med gamle spor-skruar i ei bod.
I sommar brukte eg timesvis på å sortere dei. Eg var litt flau der eg heldt på, det var tusen ting eg skulle gjere i Sarahuset og det kjentes ikkje heilt ok å prioritere tida til dette.
Men systematikaren i meg vann…
Og no kan eg endelig kome ut av «skrue-skapet», Bygg og bevar seier nemlig at det er galskap å la vere :-D

Dørhengsle med originale skruar



søndag 15. november 2015

Godt sagt

Generalsekretær i Fortidsminneforeningen, Ola H. Fjeldheim, skriv om haldningar til gamle hus i siste nummer av magasinet Norske Hjem (6/2015):

Hvordan forholder vi oss til gamle hus – til vår egen historie? Som noe rart, et besøk fra Mars? Eller som en del av oss, som en del av vegen fra den gang og til evigheten og forbi? Jeg tror på kontinuitet, jeg tror på at moderne samfunn forholder seg til sin historie som en del av seg selv.
Gjennom årene har jeg besøkt mange hus med historier, mange flotte bygg og anlegg. De mest spennende er alltid dem hvor eierne omgås huset og historien som noe hverdagslig. Med respekt for historien, men som noe man er en del av.




søndag 8. november 2015

Lys må ein ha

Belysning syns eg  er eit litt vanskeleg kapittel. Det er greitt nok med lampar som ser gammaldagse ut, men eg har stort fokus på funksjon, og vil gjerne ha belysning som fungerer godt til alle daglege aktivitetar.
Takbelysninga er stort sett på plass (sidan eg kjøper lysekroner og lampettar i «bulk», hehe), men det er nødvendig med litt meir lys for å kome seg gjennom ei vestnorsk mørketid. Sannsynlegvis endar eg opp med ei blanding av lampar eg syns passar inn, og ein og annan «usynleg», moderne spot.


Ein lampe eg ikkje er i tvil om er rett for Sarahuset, er denne. Ein kjekk kollega spurde om eg var interessert i ta over lampen som ho ikkje hadde plass til lenger. Gjett om eg var! Ein slik smijarnslampe har stått på ønskelista mi ei god stund, og eg ønskjer meg ein til kvar stove.
Desse lampane gjer mykje av seg og er derfor nesten som eit møbel i eit lite rom, men lagar ein utruleg triveleg atmosfære.
Historia til lampen fikk eg også med, og det er alltid kjekt!

Ein fordel med desse lampane er at det er enkelt å skifte det elektriske, dersom det er nødvendig. Eg har kjøpt ny pærehaldar og leidning hos ein elektrikar, og monterer sjølv.

Lampeskjermen var trekt med eit relativt moderne stoff som ikkje passa heilt inn blant mine «forhistoriske» tapetar, så eg sette ein ekspert på saka. Mitt moderlige opphav er ein racer på mange slags handarbeid, også lampeskjermar. Ho trekte om skjermen, og fin blei han!




fredag 30. oktober 2015

Oss nerdar imellom - og heia England

Eg følgjer med på engelske seriar om husbygging, oppussing og restaurering, og det finns i sannheit mange eigedommar og prosjekt med wow-faktor.

Som før nemnt: det som verkelig gjer intrykk på meg er dei tilfella der ganske vanlege menneske – med stor interesse for bevaring – kastar seg ut i det og går laus på dei mest trøsteslause prosjekt.

Serien Drømmeprosjekt – innvendig (Grand design indoors 2001), har mange fine episodar frå både nyare og eldre bustader.
Den episoden som verkelig gjer meg varm om hjertet er Sharon og Tony si restaurering av eit georgiansk vrak av eit hus frå rundt år 1800 (episode 3, The Dilapidated Georgian House).

Illustrasjonbilde frå serien

«Ein må vere tru mot bygninga, det fortener den».

Denne uttalen oppsummerer det heile for meg. Eg blir heilt rørt når eg ser dei rote rundt i ein oskehaug, og plukke fram små bitar av det som har vore omramminga på ein peis i marmor. Som blir limt og sett i stand hos ein fagmann, så peisen til slutt står som eit smykke i rommet.

Møysommelig blir originale taklister leita fram under  tjukke lag av nyare maling. Dei er svært varsame i restaureringa og «klussar» så lite som mogleg med det som er, anna enn å fornye overflatene.
Ei beundringsverdig audmjukheit på vegne av huset.

Dette handlar også om økonomi, dess mindre ein endrar dess rimeligare vert det.
Og ein endar opp med eit hus som framleis har sin eigen identitet. Og er heilt unikt!

Ei rose til alle gamle-hus-entusiastar!

Eg er litt misunnelig på engelskmennene, som ser ut til å ha eit godt etablert apparat som dei kan gjere seg nytte av ved gjennomføring av restaureringsprosjekt.
Handverkarar av alle slag, som mestrar dei gamle teknikkane og måtane å gjere ting på. Rikhaldige arkiv, der ein kan kan finne opplysningar om historia til ulike bygningar. Butikkar som sel gamle bygningsdelar, senter med oversikt over bygningshistorie osb osb.

Kan vi klare å bli betre på dette her i landet også ??



onsdag 21. oktober 2015

Tida går

Det er virkelig stor stas når eg kjem over nye bilete av Sarahuset slik det ein gong var. Her er det siste eg har fått tilgang til, tatt på slutten av 1930-åra.

Vinterstemning anno dentid

Vi har lurt på kor gammal den store blodbøken i hagen er. På dette biletet er treet i alle fall i sin pure ungdom, om det i det heile tatt er bøken som står midt framfor huset.

Elles konstaterer eg at hagegjerdet gjerne har vore meir til nytte enn til pryd. Eit lite stykke frå moderne forestillingar om kvitmala stakitt dette her :-)

Granene til høgre på biletet vart hogde ned, i dag er det ingen spor att av dei. Utsikta frå loftet i den retninga er derfor upåklageleg slik ho er no, mot "dei gamle fjell i syningom".

Haustmorgon-stemning anno 2015
Mykje har endra seg for Sarahuset. Jorda er utbygd og vegar og trafikk har kome tett innpå.
Men fjella står som før :-)



torsdag 8. oktober 2015

Haust i hagen





Hagen tek til å førebu seg på haust og vinter. I år har blodbøken blomstra, det skjer med fleire års mellomrom. Då produserer treet nøtter (frø), med skal som blir veldig dekorative når dei opnar seg. Eg har samla ein heil masse, desse skal bli til kransar og anna pynt i løpet av vinteren.

Peonen har tatt på seg det raude skjørtet

Rosene blomstrar framleis. Eg kjøpte tre ulike Austin-roser for eit par år sidan. Dette er moderne roser, og derfor ikkje heilt det rette å plante i ein hage som skal tilbakeførast. Eg kosar meg over dei likevel. Ikkje tvil om at det er kjekt med roser som både har god, gammaldags roseduft og samstundes blomstrar sommaren igjennom. Men det neste eg kjøper til hagen blir nok meir autentisk.



Mary Rose og The Alnwick Rose


Lady of Shalott

Snøbærhekken og marikåpa er eit par av plantene som har vore i hagen lenge. Også fine på denne tida av året!







mandag 28. september 2015

Husbok

Etter kvart som arbeidet går framover, blir huset si historie avdekka litt etter litt. Eg har kikka bakover i tallause tapetlag og malingslag, funne ulike materialar på veggane og avdekka lag på lag med golvbelegg. Eg har prøvd å ikkje fjerne for mykje, slik at dokumentasjonen på historia framleis skal vere å finne i huset. Men golvbelegga har det vore vanskeleg å ta vare på. Desse har vore veldig slitne, og eg har derfor fjerna det meste for å få fram tregolva.

For å enkelt kunne sjå tilbake på materialane og fargane som har vore brukte gjennom tidene, har eg vore nøye med å ta vare på prøver av det som har blitt tatt bort. Dette samlar eg i ei husbok, som skal bli ei slags historiebok for huset.
I tillegg har eg vore flittig med å fotografere, og slik dokumentert det som har skjedd i prosessen.

Else Sprossa Rønnevig har laga eit forslag til oppbygging av ei slik husbok:

Avsnitt 1: Eigar mm
Avsnitt 2: Historia til huset
Avsnitt 3: Teikningar
Avsnitt 4: Maling utvendig
Avsnitt 5: Maling innvendig
Avsnitt 6: Tapetar
Avsnitt 7: Eksteriør- og interiørdokumentasjon
Avsnitt 8: Forsikringar
Avsnitt 9: VVS-installasjonar
Avsnitt 10: Hagen
Avsnitt 11: Andre merknader

Eg gjer dette først og fremst for å kunne bla tilbake og sjå korleis ting har vore, og i tillegg ha ei huskeliste over det eg sjølv har gjort. Greitt å kunne slå opp seinare og finne opplysningar om metodar, fargekodar, leverandørar og liknande frå «min» periode. Og forhåpentleg kan husboka også vere til glede for seinare eigarar av Sarahuset.

Ein del av "arkivet" mitt, som skal inn i husboka. Eg har litt meir kontroll enn det kanskje ser ut for...

PS. Eg les på Wikipedia at det norrøne ordet bok tyder ei samanbinding av fleire blad av papir, pergament eller anna egna materiale. Materialet er føya saman langs ei side, ryggen, og som regel innbunde i eit meir robust materiale.

I mitt tilfelle vert nok boka ein traust A4 ringperm, med plastlommer og annan praktisk innmat. Men men, i dette tilfelle får det vere mest fokus på funksjon.



søndag 13. september 2015

Hagerestaurering? Ja visst!

Eg har lært ein masse sidan den dagen eg bestemte meg for å ta på meg arbeidet med Sarahuset. Fram til no har eg  konsentrert meg om huset, og lærlingskurven har vore bratt. 
Men hagen er jo også ein del av dette prosjektet. Og om eg hadde lite peiling på å sette i stand eit gammalt hus, så hadde eg ikkje ein gong tenkt tanken på at ein hage også kan restaurerast. Eg hugsar aha-opplevinga når eg leste i Else Sprossa Rønnevig si bok Gamle hus:

«En gammel hage er et kulturminne på linje med et hus. Når hus og hage er anlagt samtidig, utgjør de en stilmessig og kulturhistorisk helhet. Selv om hagen er overgrodd og forfallen, kan det være mye å ta vare på. Ikke sjelden overlever hagen huset! Så lenge hagen ligger urørt, kan den berette sin historie og har sjelen i behold.
Vent minst ett år etter innflytting før du gjør noe med hagen.
Bruk venteåret til å finne ut hva hagen inneholder.»

Sjølvsagt! Logisk, eigentleg. Men som sagt, ein heilt ny tanke for meg for få år sidan. Eg hadde ikkje reflektert over hagen i det heile, men hadde ein vag framtids-tanke om kvitt stakittgjerde og mange rosebed.

Nyplanta David Austin-rose

Hagen er i dag svært redusert i omfang og innhald i forhold til det som var. Tuntreet står framleis, ein kjempestor blodbøk. Elles tenkte eg i utgangspunktet at hagen var eit blankt ark, fordi alt av buskar og blomster var borte. Den einaste planta i hagen som eg hadde lagt merke til, var ein einsleg peon som blomstra med eit par djupraude blomster kvar sommar.

Det er interessant kor annleis blikk ein får for ting etter at ein har fått betre kunnskap på området. Etter at eg hadde lese meg opp litt, og forstått at det gjaldt å ha opne auge i hagen gjennom året, «dukka det opp» fleire ulike staudar gøymt langs hagegjerdet, og eg forstod plutselig at dei stusselige hekkbuskane mot elva faktisk kunne vere verd å ta vare på.

Riksantikvaren har eit eige informasjonsark om gamle hagar. Sjølv om det handlar mykje om større hagar, så er det interessant også for oss som har små areal å ta vare på.


Riksantikvaren seier som Sprossa:
- De plantene som har overlevd i en gammel hage, er vel verd å ta vare på.
- Skynd deg langsomt!


For ein gammalt-hus-eigar er det umulig å få gjort alt på ein gong, så ein får ta ting pø om pø. Så langt har eg prøvd å ta vare på det som er i hagen, og samstundes lage meg ein plan over korleis hagen skal bli.
Til sommaren får eg forhåpentleg starta arbeidet for alvor.
Sara-hage skal det bli!

Martagon-lilje






søndag 23. august 2015

Pirkesting og andre pirke-ting

Eg er ein stor beundrar av det formødrene våre presterte, blant anna på handarbeidsfronten. Kvinnearbeidet har vore altfor lite verdsett, og fått altfor lite merksemd!


Er ein heldig kan ein kome over dei nydelegaste handarbeid. Broderi med pittesmå sting, heklearbeid av tynn, tynn tråd og nydelige heimevevde stoff. Går vi eit stykke tilbake i tid laga dei jo alt dei trengde, enten det var klede, sengetøy, handdukar eller gardiner og andre pynte-tekstilar. Gode tekstilar i naturmaterialar, gjerne pynta med broderi, monogram eller hekleborder.


Nokon av oss som i det heile tatt har tenkt tanken på å brodere monogram på koppe-handdukane? For ikkje å snakke om å veve stoffet til handdukane først?


For min del sukkar eg når det står «kjevle tynt ut» når eg skal bake, eller «strikkepinnar nr 2,5» i strikkeoppskrifta. Og pirkestinga frå handarbeidstimane i 5. klasse har eg friskt i minne. Det var dette tålmodet.... Derfor syns eg det er fantastisk – og tankevekkande – å sjå kva formødrene våre har prestert.

Dessverre går mange av desse tinga tapt. Mykje blir utslite, og tekstilar har også avgrensa varigheit. Spesielt tærer sollyset på stoff og tråd. Og mykje vert hive fordi det rett og slett ikkje vert verdsett.
Så sjå nøye på det du kjem over, før du kastar det flittige hender har gjort seg stor møye med!



Eg saknar forresten ein generell rettleiar når det gjeld reingjering og ivaretaking av eldre tekstilar. Maskinvask og sentrifugering er ikkje vegen å gå.
Men kva er rette behandlinga av gamle, flekkete lampeskjermar av stoff? Eller av brodert sengetøy som har gulna? Nokon som veit om det finns noko skriftleg om dette?




onsdag 12. august 2015

Gode minne - og gode råd

Bestemor sine gamle kakeformer vekkjer gode minne. Ho laga supre sandkaker!


Den gamle kokeboka hennar inneheld både middagsmenyar for kvar dag i året, og gode råd. Sjå berre her kva som var viktig å tenkje på for husmora anno 1919:




Og det var tydeleg ikkje for alle å kunne lage sukra rips. For kva skulle du gjere om du ikkje hadde rette gaffelen??


Godt at verda har endra seg litt, hehe.



onsdag 29. juli 2015

Stemningsrapport

Mykje er ferdig, og mykje er ikkje ferdig. Men for den som ikkje er allergisk mot 1800-tals «shabby chic» er Sarahuset no ein brukbar plass å vere sommarstid :-)


Lister og maling manglar, og møbleringa er noko førebels, men likevel – ein milepæl er nådd!



Den eine stova er blitt brukbar, sjølv om ikkje alt er heilt på stell.




Eg gled meg til mange trivelige kaffi-stunder ved spisebordet.



Kjøkkenet er førebels utan handtak på skuffer og skapdører. Det gjeld å ikkje gi seg før ein finn dei rette.



I loftsgangen er tapetet endeleg kome på plass.




På soveromma er det mykje arbeid att, men litt koselige tekstilar hjelper på.


Badet har fått ny innreiing, og er blitt eit greitt bruksrom. Det gjeld berre å passe hovudet :-)


Ingenting er så motiverande som å sjå resultatet av arbeidet ein gjer, eg ser fram til å fortsette!



mandag 27. juli 2015

Mange avgjerder

må takast.
Når taket er skeivt og vindauget er skeivt, skal då gardinstonga vere heilt i vater??
Hmm.





onsdag 15. juli 2015

Vakkert, vakkert

Arbeidet med å gjenskape dekoren på brannmurane i bestestova er påbegynt. Målarmeister Kjell Arne Årseth har avdekka dekor og fargar under fleire nyare malingslag, og har rekonstruert ornamenta så godt det let seg gjere.
Sjablonmala mønster har ofte veldig tynne malingslag, som kan vere vanskelege å hente fram når dei er overmala.


Begge murane har hatt ei mala stripe langs kantane, og ornament oppe i hjørna. I tillegg har listene som rammar inn den eine muren hatt fleire fargar.


Bestestova vert ikkje ferdig før i løpet av vinteren, og planen er at dette blir det første rommet som vil framstå som heilt tilbakeført. Det har også vore dekor på dører og golv, og dette skal òg gjenskapast.


Så langt er sjølve murane ferdigmala, og maling av omramminga har starta. Det er funne spor av gull på lista rundt den eine muren, og derfor lagt bladgull på den delen av profilen. Dette blir vakkert!




onsdag 8. juli 2015

Endelig

Denne dagen har eg sett fram til! Golvet i gangen har fått kome fram i lyset.


Entreen har hatt eit nokså oppbrukt golvbelegg, og under dette har det originale tregolvet vore gøymt. Det har vore fristande å ta bort belegget, men eg vart samd med meg sjølv om at dette skulle vente til tungarbeidet innvendig var unnagjort. Trakking inn og ut med våte sko, verktøy og materialar gir stor slitasje. Så derfor har eg vore tålmodig. Men no er det meste av tyngre arbeid gjort, og sjølv om mykje maling og tapetsering gjenstår, så var det på tide å avdekke ganggolvet.

Eit særdeles skeivt golv (høgast på midten!), med spor etter mange føter.
Det er tydeleg at kjøkkenet har vore det mest attraktive rommet, det er ikkje mykje maling att mellom gangdøra og kjøkkendøra :-)